Den lille Hoemsrunden
23. mai var en av våre første sommerdager i år, og snøen hadde stort sett tatt farvel med våre vakre Hoemsfjella. Dagens tur startet på Svanavollen, denne gangen uten møysommelig tråkking gjennom våtsnøen. På denne tida av året kan vi treffe på både rype, heilo og steinskvett på vei opp mot Litlreinsfjellet. I flere år hekket her også et ringtrostpar, men de har ikke vist seg ennå. Av planter finnes det allerede flere som blomstrer: blant dem fjellsmelle, fjellpryd og molte.
" No livnar det i lundar, no lauvast det i li..."
Halvveis opp mot Litlreinsfjellet ligger det to små vatn som nå, frigjort fra is gir liv til noe små kreaturer: det vrimlet av rompetroll! Stien har forlengst snudd seg lenger innover mot Svanavolldalen, og nå er det fritt frem å velge hvor en vil gå. Litt klyving oppover i lia mellom mose og stein gjør bare godt før det på nytt flater ut igjen.
"...den heile skapning stundar no frem til sumars tid."
Jeg har lenge lurt på hva som gjør Litlreinsfjellet så fascinerende. Det må være naturens mangfold. Her finnes alt: lav bjørkeskog med furuer og einer innimellom nede ved Svanavollen. Så begynner trærne å skrumpe med hver høydemeter. Dvergbjørk og selje blander seg med røsslyng og blåbær. Så tar skogen slutt, mens stein og krekling dominerer vegetasjonen. Stein og lav danner de mest originelle bilder i rik fargeprakt. Det går ikke an å se seg mett på alle de utrolige fargekombinasjoner og figurer. Her settes fantasien i sving uten grenser!
Fjellpryd
På toppen av Litlreinsfjellet skimtet de snødekte topper fra Trollheimen, Sunndalsfjella og Romdalsfjella i det fjerne. Turen fortsatte nedover mot skaret i sørvest hvor jeg nådde anleggsveien som jeg fulgte i flere svinger oppover mot Reinsfjellet. Her var det folk på tur også, på vei ned igjen. Ja det er nok flere som spanderer noen svettedråper for å bli belønnet med fantastisk utsikt! Dess lenger opp jeg kom, dess oftere endret seg perspektive og blikkvinkel: nå virket Litlreinsfjellet langt borte i nordøst.
Litlreinsfjellet med Trollheimen og Sunndalsfjella bak
Nesten på toppen av Reinsfjellet fanget jeg inn et bilde mot nordøst: her ser vi Tingvollfjorden, Tingvollvågen med Tingvoll i midten, og Trollheimsfjella i bakgrunnen. Toppen av Litlreinsfjellet ser vi til høyre i bildet. Og over det hele svever de fineste ullskyer!
Tingvoll med Trollheimen bak
På toppen av Reinsfjellet var det på tide med litt mat og drikke. Her hadde det kommet opp folk fra nordsida, og jeg fikk bekrefet at stien var snøfri også på denne siden.
Et vidunderlig rundskue i alle himmelsretninger var nok lønn for strevet! Om en hadde med seg kikkert, kunne en telle alle de mange snødekte fjelltoppene fra Trollheimen i nordøst til Romsdalsfjella i sørvest. Om Hoemsmaleren Erling en gang får tida til å male et festlig bilde av hele herligheten?
Litlreinsfjellet med Eikesdalsfjella i bakgrunnen
Tiden var inne for å begynne med nedstigningen på nordsida av Reinsfjellet. Her gjalt det å være oppmerksom og passe hvert steg. Herfra ser vi utover den nordvestlige delen av Gjemnes kommune: med Torvikbukt og deler av Batnfjorden med Gjemnessundbrua. Averøya i bakgrunnen.
Batnfjorden med Torvikbukt
Lenger mot nordøst fanget blikket alt fra snødekte Ranheimsvatnet til vindmølleparken på Smøla – til tross for dis i det fjerne. Det ble noen snøfelt å forsere lenger nede på denne siden av fjellet. Turen fortsatte forbi de to hyttene som ligger midt i mellom “nordveggen” og Ranheimsvatnet. Det var da litt morsomt: en oppfinnsom sjel hadde bygget seg utedo med utsikt! Tre vegger bygd av steinheller med tak, men uten dør…. Her kan en jammen glemme seg…
Ranheimsvatnet med Tustnafjella i bakgrunnen.
Lenger ned må en passe seg for ikke å gå seg vill når en skal ned mot Svanavollen. Det var lenge siden jeg hadde gått her, og så ble jeg utålmodig og sulten og ville fort ned. Måtte til slutt gå “strafferunde” fordi jeg havnet to ganger på øversida av noen stupbratte fjellvegger. Etter omvei tilbake oppover gjennom bjørkekratt fant jeg omsider en gangbar passasje ned gjennom krattskogen. Snart kom Svanavollhyttene og Flemsetervatnet i sikte, og turen nærmet seg slutten. Det siste stykket gikk gjennom eventyrskog og høyvokst blåbærlyng langs med elva på til dels godt synlig sti som ble borte da terrenget flatet ut. Her er det allveg myrlendt, selv om høsten når tyttebær og blåbær modner. Hoemselvas brus vart dagens avskjedsmelodi ved turens slutt da jeg kom til Svanavollbrua.
(tekst og foto: Hannelore)